Dagen derpå!

Om terrorisme og utenforskap...

Når jeg skriver dette er det blitt 23. juli, 2022. For 11 år, og en dag siden, ble de mest gruoppvekkende handlinger i moderne etterkrigstid begått på norsk jord. Terroristen avfyrte en bombe i det sentrale Oslo, etterfulgt av en ren nedslakting av en bråte forsvarsløse ungdommer på en AUF-leir på Utøya. 

En grønn øy i Tyrifjorden

Handlingene var skjellsettende, og kom som et dypt sjokk også på undertegnede. Fredelige Norge var blitt forvandlet til en krigslignende sone, og alt dette på grunn av et enkelt menneske - En ung mann med avvikende holdninger og ideer. Mindre ble ikke sjokket når man fikk en dypere innsikt i hans ideer og skriverier.  

Side opp og side ned var skrevet med kritikk av det bestående, og likeså en grotesk legitimering av hans nært forestående handlinger. Dette burde gi et støkk i alle med meninger som ikke passer inn i et A4-format. Han er en av oss, bare utenfor. Det er jo jeg også, så kunne dette ha vært meg? Identifiseringen var like nærliggende som den var avskyelig. ALDRI... sa jeg til meg selv. Aldri kunne jeg ha fått meg til å begå slike handlinger, uavhengig av hvor utenfor og alternativ jeg måtte føle meg. Mitt alternativ er ikke et voldelig alternativ. Det er et apropos til det bestående riktignok, men aldri et ønske om å legge samfunnet eller menneskeskjebner i grus. 

Mine prinsipper ble viktigere å fastholde enn noen gang. Ikke aggresjonsprinsippet, pasifistisk i sitt grunnvesen, med unntak av i de tilfeller hvor det dreier seg om et drepe eller bli drept, min militærnekting, og generelt min anti-autoritære holdning dannet grunnlag for en stolthet i meg. Aldri skulle jeg nedlate meg til å sammenblande mine motstrøms-ideer med terroristens. Han ønsket seg noe helt annet. Et autoritært regime. Kort sagt, et langt verre bestående enn det han selv beklaget at samfunnet var blitt til. Hvordan kan man bli så dobbeltmoralsk?

Det er umulig for meg å ikke la meg berøre av de menneskeskjebner som fortsatt lider under disse handlingene. Et Arbeiderparti som fortsatt snakker om hatet som rører seg i oss. Og ikke minst moren som står frem med historien om hvordan hennes datter som ble drept på Utøya, fikk sin grav skjendet den 22. juli. Hva faen er dette for en slags oppførsel? Mener man å tilføre noe til samfunnsdebatten med å ringe denne moren for å fortelle at datteren hennes fortjente å bli drept? 

Arbeiderpartiet og alle frihetselskende mennesker gjør rett i å ta et oppgjør med disse uhyrlighetene. Man bør aldri glemme å spørre seg seg selv hvorfor; og hvilket svar har man å gi? Hvorfor virker Arbeiderpartiets politikk, som i alt vesentlig har vært dominerende i Norge i de senere tiår, så utrolig provoserende på enkelte mennesker? 

Det kan jo være flere grunner til dette, men en av disse er utvilsomt arbeiderpartiets liberale innvandringspolitikk. Og med innvandrere er det ikke svensker eller amerikanere jeg sikter til, men muslimer, primært. Hva er disse menneskene så redd for, om det ikke først og fremst er islamsk terrorisme, autoritære holdninger, og vold og intoleranse som de tar slik avstand fra? Hvordan kan man da ønske å bekjempe dette med holdninger som støtter nettopp det man selv er slik imot? Det er et stort paradoks og gir ikke mening.

Et annet aspekt i denne debatten blir likevel langt mindre diskutert i dag, selv om det var et stort tema under hovedforhandlingene til terroristen - Eller som en person sa det da jeg diskuterte saken med henne i sin tid: "fyren er jo gæren." Ja, psykisk helse er et stort og vanskelig tema, men likevel svært sentralt i flere av de triste hendelsene vi har sett alt for mange av i de senere år. Nå sist med skytingen under pride-paraden i Oslo. 

Vi vet at herr Hansen var en tidsinnstilt bombe allerede fra barnsben av. Likevel fikk moren beholde omsorgsretten, på tross av at hun mer enn en gang ble pekt på som den direkte årsaken til vedkommendes mangelfullt utviklede sjelsevner. Om samfunnet hadde grepet inn på en tydeligere måte tidligere, kunne da disse aksjonene ha vært unngått?

Det er alltid lett å være etterpåklok, men hvor hensiktsmessig er dette når saken ble slik som vi kjenner den? Psykiatri er et vanskelig tema, for det kan handle om tvang og svært inngripende tiltak. Derfor bør reguleringen rundt være streng. Samtidig er det krevende, og neppe særlig populært, å skulle være dem som må iverksette tiltak mot de som ofte utgjør verstingene i samfunnet. 

Om man likevel hever blikket en smule, kan man spørre seg hvor god vi er som samfunn til å motvirke utenforskap. Her vil jeg svare at innsatsen vår står til stryk. Og da særlig overfor gutter og menn. Dette er særlig nedslående når man vet at det er vesentlig unge menn som også kan henfalle til vold og terror. Og at utenforskap utvilsomt er selve roten til slike destruktive handlinger. Selv om jeg ikke samtidig påstår at alle som kjenner på utenforskap blir terrorister av den grunn. (Og i alle fall ikke i handling, jmf. undertegnede). 

I NRK-programmet "Gutter mot verden" gjør man et sjeldent dypdykk i dagens situasjon for mange gutter og menn. I et program påpeker en ung mann et voksende mannehat i verden. Med det samme gjør den kvinnelige programlederen noe interessant. Hun sier at hun aldri har tatt slike påstander på alvor før, men innrømmer samtidig at dette kan være en del av problemet. Dette er oppsiktsvekkende. Merk deg at det er en forskjell på det å være uenig med noe, og det å ikke ta et argument på alvor. 

Jeg tror det er mange gutter i dag som kan kjenne på et utenforskap, men verre enn dette er at det ikke er et samfunnsmessig ønske om å anerkjenne deres følelser. Og dette er vel kanskje noe av det verste man kan oppleve som menneske, for det ligger noe umyndiggjørende i det. En type usynliggjøring, som om problemene ikke eksisterer. Er terror et uttrykk for et ekstremt markeringsbehov, et ønske om å bli sett hos dem som har blitt oversett litt for ofte? I så fall kan det vel utvilsomt finnes andre, adskillig mer gunstige måter å få realisert sitt behov for anerkjennelse på? Men da må i første rekke problemstillingen faktisk løftes frem. Dessverre har responsen til nå ofte vært å avfeie problemene med utenforskap eksempelvis som kvinnehat. En svært lite fruktbar tilnærming til noe som burde vært anerkjent som noe langt mer sammensatt. 

Et av de virkelige hovedproblemene i denne debatten er at den er ledet an av mennesker som ikke er representative for denne omtalte utenforskapen. Det er de anerkjente psykologene innen akademia, eller belærende journalister på toppen av den sosiale rangstigen som legger premissene for debatten. De snakker på en måte på vegne av de utstøtte. Tonen er ofte nedlatende og binær, ydmykende og ikke ydmyk. Det er toppen av frekkhet når man leser om den dystre selvmordsstatistikken blant menn, og samtidig får slengt i trynet at de må skjerpe seg. Det er alltid et eller annet gutter og menn ikke mestrer, men som kvinner er så mye flinkere til, som om det å leve et liv er en konkurranse. Psykologspesialister eller hva slags tittel de gjemmer seg bak hadde faen ikke turt å uttrykke seg slik om dette gjaldt jenter med spiseforstyrrelser eller selvskading. Skjerp deg! Den hatske og belærende tonen er faktisk en del av selve problemet. Men det forutsetter at man hverken er psykolog eller spesialist for å kunne se såpass, og tankene mine går til en gammel logikk-oppgave jeg en gang måtte løse (om jeg nå husker rett) "En del psykologer mangler psykologisk innsikt." 

Jeg merker meg dessuten at Støre kom med en sjelden appell for arbeiderpartiet å være. Han henvendte seg til de moderate kreftene i islam og ba dem å ta avstand fra vold og terror. Logikken er etterrettelig. Ikke sjelden har venstresiden henvendt seg til menn generelt for å få dem til å ta avstand fra såkalt kvinnevold. Ikke så rart at muslimer reagerer egentlig. Det er ikke behagelig å bli slått i hartkorn med de verste delene av din egen gruppe. Men faktisk er Støre sin appell mer treffende da islam er en ideologi såvel som en religion. Den inneholder et spesifikt tankesett som muslimer skal vedkjenne seg for å være rettroende. Det finnes ikke et slikt offisielt tankesett for det å være mann. Om man tilfeldigvis tilhører det samme kjønnet som en som begår vold mot kvinner, skal vedkommende da måtte stå med luen i hånden og ansvarliggjøres for andre sine handlinger? Og hvorfor kvinnevold spesielt? Er det ikke på sin plass å be alle mennesker ta avstand fra vold mot alle mennesker? Vel, merkelig nok er det ikke slik om det er staten som ber deg å begå voldshandlingene riktignok, gjennom militærvesenet. Men det sistnevnte forutsetter samfunnet at man bare skal forstå. 

Jeg kom også over en artikkel i Resett som er interessant i denne sammenhengen. Den er skrevet av konstituert redaktør etter at Lurås fikk sparken, Maria Zähler. (Mer om Resett i en senere post). Og hun skriver tidvis ganske godt skal jeg innrømme. Under overskriften venstrevridd dobbeltmoral... viser hun til hvordan venstresiden har en apologetisk tilnærming til islamsk terrorisme. Ja, den alliansen som venstresiden og islam har skapt er ikke til å fatte, og fremstår nokså bisarr. Samtidig påpeker Zähler at venstresiden er flinkest i klassen når det gjelder å male med bred pensel når det gjelder høyrevridd terrorisme - Å relatere høyresiden generelt til Breivik, sitter løst. Som eksempel bruker hun et facebook innlegg av Petter Farstad som hevder at "bermen ikke lenger bare er enstøinger på gutterommet." Ikke nok med at han svartmaler høyresiden med et slik utsagn, utsagnet er også svært stigmatiserende overfor ensomme gutter. Men dette tar vel ikke moralistene blant denne delen av venstresiden så tungt vil jeg tro. Men er ikke en slik retorikk også ganske så hatefull herr Farstad?