Dagens samfunn - bare innpakning uten innhold?

Preges vårt vestlige samfunn i dag av innpakning, og ikke av innhold? 

Dette er selvsagt en spissformulering som det vil være ganske tidkrevende å argumentere både for eller imot. Ikke minst siden utgangspunktet er så vidtfavnende. Det er likevel undertegnedes oppfatning at det er mye sannhet i disse ordene. Man kan finne mange eksempler på dette, og la meg i det følgende eksemplifisere fra en rekke forskjellige steder, nettopp for å understreke hvor vidtfavnende denne tendensen faktisk er. 

                                    

• I skoleverket:

I det norske skoleverket av i dag er det en økende digitalisering. Flott, tenker man kanskje umiddelbart. Likevel, vil det å gi 10-åringer en chromebook (vi skal ikke gå inn på konspirasjoner om markedskreftenes innflytelse akkurat nå) være en fullgod erstatning for godt gjennomarbeidede læreverk? For det er jo en uomtvistelig sannhet at kommuneøkonomien i dagens Norge er anstrengt over hele fjøla. Da må man jo, gitt dagens situasjon, prioritere og velge bort. Datamaskiner koster jo penger. Den lettvinte løsningen blir da å kutte ned/ut læreverk, og la læreren selv i stedet få lete etter stoff på det store internettet. Facebook-tips må da kunne fullgodt erstatte pedagogiske titler, eller? 

Det er en kjensgjerning at lærere over det ganske land fortviler over manglende læreverk. Men chromebøker og i-pader høres jo så flott og teknologisk fremoverlent ut. Så da så! Hvem skulle da bry seg om innhold, bare leksene blir publisert på en dertil teknisk avansert måte? Dette høres kanskje ut som en overdrivelse for den kritiske leser, men faktum er at digitaliserings-hysteriet som har etablert seg innen skoleverket har på mange måter kastet barnet -i dette tilfellet innholdet- ut med badevannet. Erstatningen blir apper og programvare som skal formidle overfor den oppvoksende generasjon, på en mest mulig fancy måte. Problemet er likevel at selve innholdet ofte er tynnere enn suppe kokt på en spiker.  

• I det offentlig ordskiftet:

All kommunikasjon som har til hensikt å henvende seg til en hel nasjon - og med det mener jeg all kommunikasjon rettet mot den sedvanlige borger som har fått sin innflytelse gjennom sin stemmerett, har alltid vært mer eller mindre preget av blødmer. Tenk bare på statsministeren eller kongens tale rundt nyttårsskiftet som eksempel. I dag er det likevel min oppfatning at denne tendensen har tatt fullstendig av. Politisk korrekte ledere, main stream media (msm), offentlige personer: herunder influensere og rikssynsere, virker utrettelige i sin vilje til å smykke seg med korrekte moteord som får dem til å fremstå som prektige. Herregud! 

Toleranse, respekt, inkluderende... kjenner du at kvalmen kommer sigende allerede? 

Det finnes jo ikke problemer lenger, bare utfordringer. Man skal aldri være sint, (og slett ikke forbanna), bare engasjert eller tydelig. Kanskje man kan irettesette, om man eksempelvis jobber som lærer, men aldri kjefte. Det finnes forresten ikke fremmedspråklige elever lenger, eller gud forby, fremmedkulturelle. Kanskje finnes det til nød minoritetsspråklige grupperinger, selv om det neppe er en helt stueren kategorisering det heller. Finnes det forresten homofili lenger? Eller er dette et begrep knyttet til så mye sosial stigma og patologisering, at man bør passe seg vel for å bruke det, om målet er å klatre på den sosiale rangstigen? Og la meg for alt i verden ikke begynne å snakke om kjønnsproblematikk. 

For det finnes et mål og en mening bak bruken av alle disse moteordene, og undertegnede er av den oppfatning at motivet for denne innpakningen er langt fra så edel som brukerne vil ha oss til å tro. Det handler om anseelse, innflytelse og definisjonsmakt. Om å vokse seg stor i en eim av tåkeprat, for å fremstille seg selv som prektig og godhetstyrannisk korrekt. Om motivet utelukkende var for å "redusere sosial lidelse" (sic: en foreleser jeg en gang bivånet brukte denne definisjonen på kritisk teori, les: identitetspolitikk) ville ikke den samme brukergruppen ha et så løssluppent forbruk av andre kontroversielle begreper, som jeg skal komme til i det følgende:    

Sakset fra Bergens Tidende  (bak betalingsmur) den 26. januar 2022. Der skriver kommentator Anne Rokkan følgende i et forsøk på å si noe om korrelasjonen mellom #metoo og rettssikkerhet: 

"Gremmes bør også deler av pressen, og en statsadvokat som tok bedre vare på gode venner enn ofrene for systematisk pedofili."

Saken dreier seg ikke overraskende om den velkjente Jeffrey Epstein, og hans utemmede forhold til sin egen seksualitet. For de som har fulgt litt med i debatten, så er jo Anne Rokkan kjent for å være en av de fremste representantene i Norge for politisk korrekt retorikk. Så det er ingen overraskelser der i gården, altså. Men ordvalget er likevel interessant i denne sammenhengen. Senere forsvarer hun i kommentatorfeltet, noe hun forøvrig har for vane å gjøre, sitt valg av ordbruk da hun konfronteres med nettopp dette:

"Overgrep mot 150 jenter, nesten alle under 18, de fleste ned mot 14-årsalderen. Dette er pedofili, ja."

Ja, har hun nå virkelig så evig rett i dette? Greit! Jeg skal jo ikke være den grinebiteren som fordømmer all politisk korrekt språkvask. "Native Americans" er da vitterlig en bedre betegnelse enn "Indians". Og det er da både logisk og rent faktisk korrekt å bruke begrepet statsforvalter heller enn det obskure begrepet fylkesmann på et embede som kan omfattes av både kvinner og menn. 

DET KAN ALTSÅ FORSVARES SÅ LENGE BEGREPET HAR EN DIREKTE TILKNYTNING TIL VIRKELIGHETEN VEL Å MERKE!

Og her er vi ved sakens kjernen ved mye av det som er mitt ankepunkt mot det jeg velger å kalle post-moderne retorikk. Om erstatningsord er med på å klargjøre og presisere vår forståelse av virkeligheten, kan jeg mer eller mindre ufortrødent stille meg bak ordvalgene. Men om dets misjon er å skulle "redusere stigma og lidelse" blir jeg straks mere skeptisk. For da kan det, gitt følgende eksempel, synes som om ordprodusentene har et høyst variabelt moralsk kompass. 

Hva er så pedofili?

Her har ikke den kritiske leser behov for å ta mitt ord for det forresten. Derfor sakser jeg fra helsenorge.no

Pedofili defineres som:

Å ha en pedofil seksuell tiltrekning innebærer at man hovedsakelig tiltrekkes seksuelt av barn som ikke har kommet i puberteten eller som er i tidlig pubertet. Tiltrekkingen kan rette seg mot eget eller motsatt kjønn, eller mot begge kjønn. De med pedofil seksuell tiltrekking kan tenne seksuelt kun på barn, eller også på jevnaldrende personer.

Videre presiseres det på samme side at pedofili ikke er ensbetydende med mennesker som begår overgrep. 

Poenget er imidlertid, selv om begrepet "tidlig pubertet" kan være problematisk da puberteten inntreffer stadig tidligere, at de fleste kilder vil være skjønt enige om at pedofili ikke kan betegnes som hverken tiltrekning eller seksuelle handling mot tenåringer. 

Altså for å si det i klartekst: å hevde at pedofili er ensbetydende med å begå overgrep mot personer som er fra 14 år og oppover er mildt sagt en svært kreativ tolkning av begrepet fra Rokkan sin side. Men det er ganske nyttig om man ønsker å stigmatisere både den som er pedofil, eller som eventuelt føler seg tiltrukket av personer like under den seksuelle lavalder. Verdt å merke seg er det dessuten at 14 år faktisk er den seksuelle lavalderen i flere land. 

Må man virkelig ty til begrepet pedofili hver gang man skal uttrykke sin forakt mot all seksualitet man ikke liker? Nei, det ville vel kanskje være en overdrivelse fra min side å hevde at dette begrepet blir brukt så aktivt, men å bruke begrepet pedofili som skjellsord er likevel blitt vanlig inntil det kjedsommelige. Vel å merke i alt vesentlig mot menn. Hvor er woke-generasjonens strenge krav til presisjonsnivå nå? 

Kvalmen i mellomgulvet slår imidlertid ut for fullt når slike løssluppenheter begås av mediekommentatorer som omfavner både woke-ideologi og identitetspolitikk. Deres moralske dobbeltmoral virker svært lite imponerende på meg. Om språklig innhold preges av en innpakning i en "lidelsesdempende retorikk" aktiviseres straks min skepsisradar. 

• I filmindustrien

Puh! Det foregående punktet var jo ganske omstendelig forklart, og kanskje bent frem langtekkelig! Men det føltes så godt å få det ut på en dertil utbroderende måte. Tilfredstillende, nesten som å få drite uten at brorparten henger igjen i rumpa etter et toalettbesøk. 

(Kanskje jeg ikke burde ha skrevet dette, da faren for å fremstille det jeg skriver som dritt er overhengende. Det er likevel ikke helt det jeg mener. Snarere er det en betegnelse på den friheten man føler etter å ha kvittet seg med noe man har gått og verket på lenge. Dritten i denne sammenhengen er måten noen forsøker å fremstille sine motiver på som edle, når de snarere er høyst betenkelige.) 

Men, la oss ikke skrive oss bort fra utgangspunktet for denne posten: nemlig innpakning og dertil manglende innhold. 

Jeg beveger meg nå inn i filmindustrien, nærmere bestemt dagens Hollywood. Dette punktet ønsker jeg å komme grundigere inn på ved en senere anledning. I denne sammenhengen velger jeg imidlertid å bare sneie innom forholdet. Hva er så galt med dagens filmer? Det finnes en youtube kanal av en som kaller seg The Critical Drinker. Han omtaler dette fenomenet på en mer gjennomgående og bedre måte enn jeg kan håpe på å klare. 

Hvorfor suger dagens filmer? Hovedpoenget hans er at dagens filmer preges av en manglende evne til å fortelle en god historie. CGI, det vil si dataanimasjon, er hyppig brukt kanskje nettopp for å pakke inn et produkt som mest trolig er en gjenfortelling av gamle konsepter. (Hvor mange gamle filmer har ikke fått en ny versjon i den senere tid?) Men verre enn dette, er at det som regel finnes en twist for å tilpasse seg dagens moralske krav. Gamle mannlige helter blir utdaterte grinebitere, mens helten typisk må være en ufeilbarlig kvinne, en mørkhudet person, eller kanskje en lesbisk transvestitt med... ja du skjønner tegninga... Mulig det er med på å påvirke unge jenters selvtillit dette, men gud bedre så (s)kjedelig. Hvor er dilemmaet, utfordringen, spenningen, når helten allerede er uovervinnelig og perfekt? 

La oss ta Star Wars som eksempel: Rey Skywalker må være en av de kjedeligste heltene Hollywood har produsert. Riktignok preges Rambo av både uovervinnelighet og testosteron, i hvert fall i de senere filmene, men han hadde i det minste en underholdningsverdi i det å være macho inntil det rent komiske. Rey er imidlertid så selvhøytidelig perfekt at hele hennes vesen nesten kan sammenstilles med en politisk propaganda plakat fra Nord-Korea. 

Jada! Det er så jeg nærmest kan høre de kritiske røstene allerede: En sur hvit, mannlig grinebiter som ikke skjønner verdien av sine egne privilegier. Tenk på alle de andre du, de som blir stigmatisert! Jeg har hørt leksa før. Men bare for å sette av litt tid til å rydde opp i eventuelle misoppfattelser om meg. Jeg har ingenting imot kvinnelige helter. Heller ikke de halv-slemme kvinnelige antiheltene, om det finnes en slik greie. Modesty Blaise var eksempelvis en av mine største barndomshelter. Det handler imidlertid om det å bryte ned det etablerte. Skal man først gjøre dette ,så bør man også sørge for at man har noe bedre å erstatte det med, for hva er ellers vitsen? 

Jeg sier bare, den dagen James Bond blir erstattet med en kvinnelig agent, eller en "hen "eller hva fanden man skal kalle det nå til dags, blir også den dagen jeg sier takk og farvel til en av min barndoms største helter. 

Og svart må hun vel også være selvsagt. 

Hva blir det neste? En kvinnelig Marty McFly? 

I am not worried!

Tilbake til fremtiden? My ass! Fy faen! 

• I musikk

Hvorfor er så dagens musikk så jævlig dårlig? Kanskje fordi jeg er blitt "gammel kjære dUUuuu!" som sangen kan fortelle oss... Eller finnes det også holdepunkter for en slik påstand, fra et mer nøytralt ståsted?